Home

Av Odd Myrland.

TILREGNET RETTFERDIGHET
I Rom 3 – 5 og andre steder i Skriften står det klart om den tilregnede rettferdigheten. Den får vi ved «forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse» (Ef 1:7): For Jesu skyld, uten noen god gjerning, blir våre synder slettet og vi blir erklært rettferdige, uten å fortjene det på noe vis.
Det er godt å forkynne dette klart og ofte. Det sømmer seg for oss å være takknemlige mot Jesus for at han gav sitt liv for oss. Vår takknemlighet viser vi først og fremst slik Jesus sa: «Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud.» (Joh 14:15). Den viser seg f. eks. ved at vi er fornøyd med livet her på jorden slik Gud lager det for oss. Og den viser seg ved at vi uttrykker vår takk.

Den tilregnede rettferdigheten er nok til å bli frelst. Å bygge på egne gjerninger for å fortjene Guds nåde, går ikke. Jeg må ydmyke meg og ta imot frelsen som gave (Ef 2:8).

Jesu forsoning er ikke noe vi bare trenger for å bli frelst eller i begynnelsen av vårt kristenliv. 1Pet 2:5: «og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus.» Selv våre åndelige offer er altså smittet av synden, utilstrekkelige i seg selv. Gud har behag i dem bare ved Jesus Kristus. Vi finner det samme i 1Joh 1:7: Når vi vandrer i lyset og tjener Guds lov med vårt sinn (Rom 7:25), renser Jesu blod oss for all synd (utilstrekkelighet, ubevisst synd osv.).

Det må gjelde enda mer alt det andre vi tenker og gjør, det som det ikke ligger noe åndelig offer i. For Jesu skyld blir vi ikke tilregnet ubevisst synd (Rom 5:13). Jesu forsoning er noe vi aldri «vokser fra», men som vi trenger selv i våre beste stunder og selv om vi når langt i hellighet.

RETTFERDIGHET I GJERNING
Når våre synder er forlatt, og vi er blitt et Guds barn, gjelder det som Jesus sa til kvinnen som var grepet i hor: «…Gå bort og synd ikke mer!» (Joh 8:11) Dersom frelsen er ekte, har vi fått den ånd som står kjødet imot (Gal 5:17). Vi ønsker derfor å gjøre Guds vilje.

1Joh 3:7: «Mine barn, la ikke noen forføre dere! Den som gjør rettferdighet, er rettferdig, likesom Han er rettferdig.» Vi må vokte oss for å komme under dommen i Jer 23:17: «Igjen og igjen sier de til dem som forakter meg: Herren har sagt: Dere skal ha fred! Og til hver den som følger sitt hårde hjerte, sier de: Det skal ikke komme ulykke over dere.»

Den tilregnede rettferdigheten ligger i bunnen av hele kristenlivet. Men frelsen skal også føre til en personlig rettferdighet, i gjerning. Uten gjerninger er troen død (Jak 2:17).

A) Den rettferdigheten i gjerning som kreves:
Man kan ikke gjøre noen gjerninger (begrepet inkluderer ord og tanker) for å komme inn i nåden. Men man kan gjøre gjerninger som gjør at man kommer ut av nåden.

Det finnes synd som er uforenlig med å være en kristen, synd som fører til at kristne brødre får «et ondt, vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud» (Heb 3:12).

1Joh 3:14: «Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene (= alle kristne); den som ikke elsker, blir i døden.» Døden brukes her om en uomvendt tilstand, en tilstand hvor vi ikke har det evige livet i oss. Vi ser at å ikke elske (dvs. hate) fører oss inn i døden (sml. en rekke steder i 1Joh: 2:9, 2:11, 3:15, 4:20).

Synd til døden er synd som gjør at vi mister vårt gudsliv. Det er ikke så viktig hva vi kaller denne synden. Men det er avgjørende viktig at grensen mellom fall og frafall blir forkynt krystallklart, uten å slå av på sannheten. Erik Pontoppidan, som skrev den mest brukte læreboka i kristendom i Norge på 1700-tallet, kalte denne synden for «ondskapssynd», til forskjell fra den han kalte «skrøpelighetssynd». Ondskapssynd fører til fordømmelse til vi omvender oss fra den. Men for skrøpelighetssynd er det tilgivelse.

I samme sammenheng vil jeg også minne om Matt 6:15: «Men om dere ikke tilgir menneskene deres overtredelser, da skal heller ikke deres Far tilgi det dere har forbrutt.» Et tilgivende sinn er altså blant det som kreves for å beholde sine synders forlatelse.

1Joh 5:16f.: «Dersom noen ser sin bror gjøre en synd som ikke er til døden, så skal han be, og han skal gi ham liv – det vil si dem som synder, men ikke til døden. Det finnes synd som er til døden, det er ikke om den jeg sier at han skal be. Enhver urettferdighet er synd, og det er synd som ikke er til døden.» Det finnes altså synd man som kristen kan gjøre, uten at man dermed mister gudslivet. Den kalles gjerne fall når vi vet om den og ubevisst synd når vi ikke vet om den i gjerningsøyeblikket. Jesu blod dekker denne synden.

Vi har i Bibelen lister med synder som er alvorligere enn andre. F. eks. 1Kor 6:9-10: «Eller vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike.» I 1Kor 5:11 står det om synder som medfører at man skal utstøtes fra menigheten hvis man ikke omvender seg.

Jak 1:15: «Når så lysten har unnfanget, føder den synd. Men når synden er fullmoden, føder den død.» Mange slags synder kan bli synd til døden hvis de får vokse og utvikle seg, hvis vi ikke kjemper mot dem. Jeg vil minne om lignelsen om fikentreet som fikk stå enda et år (Luk 13:6-9). ? Hvilken frist Gud setter, og hvor mye fall som tåles, varierer sikkert både med personens bakgrunn og muligheter og med hva slags synd det er tale om.

Først og fremst har det med vedkommendes anger og botferdighet å gjøre. Det ser vi av Heb 10:26-27: «For dersom vi synder med vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da er det ikke lenger tilbake noe offer for synder, men bare en forferdelig gru for dom, og en nidkjærhetens brann som skal fortære de gjenstridige.» Det er når vi synder med vilje det blir farlig for alvor. Hva dette betyr, må forstås i lys av de andre skriftstedene om synd til døden. ? Når man lever i synd til døden, kommer man (før eller siden) til det punktet da Jesu offer ikke lenger gjelder for denne personen. Men man kan siden få nåde til å omvende seg og gå fra døden til livet igjen.

Dette er et alvor som ikke må svekkes i forkynnelsen. Det er forførelse å tale om at Jesu blod renser bort synden hvis det ikke også blir gjort klart at det betinger at man omvender seg og får en ny ånd. Å forkynne nåden til mennesker som lever som samboere, i homoseksuelle forhold eller annen grov synd og ikke vil omvende seg, er sjelegift. Vi må ikke slutte å ta opp «vanskelige» synder.

B) «Maksimumsliv»
Å unngå synd til døden er et minimum av den rettferdigheten i gjerning som kreves for ikke å falle ut av nåden.

Men det finnes noe vi kan kalle et maksimumsliv også. I 1Kor 9:19-22 skriver Paulus om at han har gjort seg til tjener for alle, og er jøde for jødene, osv. Og så går han over til idrettsspråket: «Alt gjør jeg for evangeliets skyld, … Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper alle, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere kan vinne den! Enhver som deltar i idrettstevling, er avholdende i alt – de altså for å vinne en forgjengelig krans, men vi en uforgjengelig. …. jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, for at jeg som forkynner for andre, ikke selv skal finnes uverdig.» (1Kor 9:23-27)

Her taler Paulus om innsats for å oppnå en seierspris. Den er ikke syndenes forlatelse, for tilgivelsen får vi gratis (selv om den også forplikter). Det handler om et liv som gir lønn, slik Jesus taler om å samle oss skatter i himmelen (Matt 6:20).

Dette er et liv som Bibelen taler om på mange måter og med mange bilder. Ingen har forstått det mer enn stykkevis. Derfor fortsetter mange å være småbarn i Kristus (1Kor 3:1, Heb 5:12ff). Voksne er dem som «ved bruk har øvd sine sanser opp til å skille mellom godt og ondt» (Heb 5:14). Dette skillet er i våre dager meget uklart i manges liv. Forståelsen av synd er blitt kraftig svekket hos mange kristne, for lovløshetens hemmelighet har drevet sitt spill (2Tess 2). Man forklarer, forsvarer og unnskylder synden, hvis man i det hele tatt kommer på at det er synd det er snakk om når kjødet gjør sine utslag. F. eks. Kol 3:8: «Men nå skal dere legge av alt slikt: vrede, hissighet, ondskap, spott, skammelig snakk fra deres munn.»

Selv om nesten alle kristne snakker om «helliggjørelse», er derfor forståelsen av hva dette betyr i praksis, veldig forskjellig. Også forståelsen av veien til et hellig liv er forskjellig.

I «misjonsbefalingen» sa Jesus: «…. og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. …» (Matt 28:18ff). Det er altså ikke nok å lære dem at de skal holde Jesu befalinger, ikke en gang hva de skal holde. Vi skal lære dem å holde dem, dvs. hvordan de skal kunne få det til. Det er en veldig oppgave, som vi må be om nåde til å ta skikkelig inn over oss. Men skal vi kunne lære andre det, må vi selv ha forstått noe av dette først. Se artikkelen Holde budet rent og ulastelig.

Veien i Jesu fotspor
«Han sa til alle: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal berge det.» (Luk 9:23f)

«Den som finner sitt liv, skal miste det, og den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.» (Matt 10:39).

«For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød.» (2Kor 4:11).

Dette er bare tre av mange steder i Bibelen som forteller om en åndelig død som Jesus døde først, og så skal vi dø den samme døden etter ham. Det tales om lidelse(r) og om offer også for vårt vedkommende.

Dette skal altså skje «hver dag». Før Jesus døde for oss på Golgata, hadde han gått den veien vi skal etterfølge: «Tatt opp sitt kors» hver dag, hadde «funnet sitt liv» og «mistet det». Spørsmålet for oss er om vi finner «vårt liv», eller om vi skylder på omgivelsene, på Gud og på andre mennesker.

Synden er sonet
Det er viktig å gjøre det klart at når vi «frembærer åndelige offer» (1Pet 2:5) og fremstiller våre legemer «som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer» (Rom 12:1), setter vårt liv til (Joh 15:13) osv., så har dette ingenting å gjøre med syndenes forlatelse. Jesu ene offer er nok for alle og for alltid. Som vi allerede har sett, er våre ofre bare til Guds behag ved Jesus Kristus, som dekker alle elementer av «jeg elendige menneske» i og ved ofrene. Vi er ikke noe «lyteløst lam».

Til Guds behag
Men når vi er i Kristus, er våre åndelige ofre til Guds behag, som vi har sett. Det står også: «Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre. For slike offer er til behag for Gud.» (Heb 13:16) «Gud elsker en glad giver» (2Kor 9:7). «.. rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd. For den som i dette tjener Kristus, er til behag for Gud…» (Rom 14:17f) ? Det er flere lignende skriftsteder. Og selve den underliggende tankegangen, at Gud har behag i den kristnes gode gjerninger, ligger som en klar forutsetning under alle Bibelens formaninger.

I motsetning til dette finner vi i Ef 4:30, midt mellom advarsler mot vanlige synder (løgn, sinne, tyveri, råtten tale, hissighet, …): «.. gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg.»

Det er altså en himmelvid forskjell for Gud på om vi «vandrer i Ånden» på den ene sida eller «vandrer etter kjødet» på den andre. Gud venter en rettferdighet i gjerning. Det er ikke slik at Gud oppfatter oss alle «like gjennom Kristus».

Lønn
Av dette følger at vi får lønn for det gode vi gjør. Det taler Bibelen tydelig om en lang rekke steder. I Matt 6 taler Jesus f. eks. om lønn for å gi almisse (v. 2), be (v. 5) og faste (v. 16). Men vi får ikke lønn for selve handlingen som sådan, bare hvis vi gjør det for Gud, i det skjulte. Andre steder står det om å gi noen et beger kaldt vann (Mark 9:41), elske sine fiender og låne uten å vente noe igjen (Luk 6:35) i forbindelse med lønn.

Gud fører nøyaktig regnskap, våre gjerninger står skrevet i bøker, vi blir dømt etter dem (Åp 20:12). Når vi har del i forsoningen, er skyldbrevet slettet, de onde gjerningene er borte. Men de gode gjerningene teller bare når vi har utført dem. Som det heter i «Stjernesangen» av frelsesoffiser H. A. Tandberg: «Men ingen stjerne får vi i vår krone som vi ei selv har tent mens vi var her.» Disse gjerningene blir ikke tilregnet oss. Vi må gjøre dem i praksis.
Det står et stort antall steder i Bibelen om gjerninger som, tross sine feil og mangler (som Jesu blod renser bort), gir lønn, uttrykker Jesu eget liv (2Kor 4:11), er til Guds behag, finner nåde hos Gud (1Pet 2:19f), osv. I dette livet skal vi vokse. Og her kommer altså uttrykkene fra idrettsbanen inn: Løpe, jage etter det gode, fly fra det onde, i tilknytning til konkrete og hverdagslige formaninger.

Dette er gjerninger som er «gjort i Gud» (Joh 3:21). Lammets brud skal kle seg i «de helliges rettferdige gjerninger» (Åp 19:8). Budskapet om frigjøring fra syndens makt, om å leve i Ånden, om å korsfeste kjødet med dets lyster og begjæringer, om å dø med Jesus i hverdagen, det må vi aldri drive bort fra.

Far ikke vill!
Tit 3:10 sier: «Et menneske som farer med vranglære, skal du vise fra deg, etter at du har formant ham en gang og en gang til.»

Spørsmålet er hva som er grovt nok til å regnes som «vranglære». Her vil jeg ta fram igjen 1Joh 3:7: «Mine barn, la ikke noen forføre dere! Den som gjør rettferdighet, er rettferdig, likesom Han er rettferdig.»

Uttrykket «far ikke vill» er brukt 4 ganger i Bibelen. Første gang er 1Kor 6:9: «Eller vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill!…»

Andre gang står i 1Kor 15:33f: «Far ikke vill! Slett selskap forderver gode seder. Våkn opp for alvor og synd ikke! For noen har ikke kjennskap til Gud. Til skam for dere sier jeg det.»

Tredje gang står i Gal 6:7ff: «Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte! Det et menneske sår, det skal han også høste. Den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet. Men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden. Men la oss gjøre det gode og ikke bli trette. For vi skal høste i sin tid, så sant vi ikke går trett.»

Siste gang står det i Jak 1:14ff: «Men enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst. Når så lysten har unnfanget, føder den synd. Men når synden er fullmoden, føder den død. Far ikke vill, mine kjære brødre!»

Alle gangene har uttrykket altså sammenheng med hvor viktige gjerningene våre er.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s