Home

Av Odd Myrland.

Sjel er et viktig ord i Bibelen. Denne artikkelen tar særlig for seg hvordan det blir brukt i Det nye testamentet, og hva det vil si å «miste sin sjel». Ordet er brukt i flere betydninger, som likevel henger sammen.

Psyke
Det nye testamentet er skrevet på gresk. Det greske ordet for sjel er psyke, i ulike former. Vi kjenner det i psykologi (læren om sjelen) og psykiatri (læren om sykdommer i sjelen).

Ifølge den tyske bibel-oversettelsen fra Konkordanter Verlag oversetter den tyske Luther-bibelen ordet med sjel 60 ganger, hjerte 2 ganger, (hver)mann 1 gang, liv 35 ganger og mot 1 gang. Adjektivet sjelisk er oversatt med kjødelig 1 gang, menneskelig 1 gang, naturlig 4 ganger.

– Såvidt jeg kan se, har den norske Bibelen av 1930 og 1988 stort sett de samme oversettelsene. Men 1988-oversettelsen har «sjelelig» to ganger (1Kor 2:14, Judas 19).

I denne artikkelen gjengir jeg noen ganger sjel i parentes der hvor det står psyke på gresk når vår oversettelse har brukt liv eller andre ord.

Guds sjel
I Matt 12:18, som siterer Jes 42:1-4, sier Gud at «min sjel» har velbehag i Jesus.

I Heb 10:38 sier Gud at dersom den rettferdige unndrar seg, har «min sjel» ikke behag i ham.

Mennesker
Apg 7:41: Jakob hadde med seg 70 sjeler til Egypt.
Apg 27:37: Det var 276 sjeler på skipet.
Her og andre steder betyr sjel rett og slett menneske.

Vårt fysiske liv
I en rekke tilfeller er sjel brukt om vårt fysiske liv. I denne betydningen «tapes» sjelen når den forlater kroppen. To eksempler:

Apgj 27:10: Paulus advarte om at sjøturen kunne bli til skade «for vårt liv (sjel)». V. 22, da uværet var kommet: «ikke en sjel blant dere skal gå tapt». Paulus uttalte seg neppe om mannskapets evige skjebne, det var snakk om deres fysiske liv.

I Joh 13:37f. sier Peter at han vil sette sitt liv (sin sjel) til for Jesus. Her er det tydeligvis snakk om hans fysiske liv.

Som evighetsvesen
Matt 10:28: «Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen.»

Åp 6:9: «Og da Lammet åpnet det femte seglet, så jeg under alteret deres sjeler som var blitt slått i hjel for Guds ords skyld og på grunn av det vitnesbyrd som de hadde.»

Åp 20:4: «…Og jeg så deres sjeler som var blitt halshogd for Jesu vitnesbyrds skyld og for Guds ords skyld, ….»

Dette er de kanskje klareste eksemplene på at sjel betyr det livet som ikke dør med kroppen. I en forstand «mister» vi sjelen når vi dør legemlig, men den lever altså videre.

Seg selv
Matt 16:26: «For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?»
Luk 9:25: «For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men mister seg selv eller tar skade på seg selv?»

Her ser vi at nokså identiske utsagn av Jesus er gjengitt med «seg selv» og «sjel». Sjelen er på mange måter «oss selv», vår personlighet, vår smak, våre følelser, vår menneskelige vilje.

To personer hører på den samme musikken. Den ene sier: «For en kjedelig musikk.» Den andre sier: «For en nydelig melodi.»

To personer omgås en tredje person. Den ene sier om tredjemann: «Jeg liker ham, han opptrer så fritt og naturlig.» Den andre sier: «Jeg liker ham ikke, han mangler folkeskikk.»

Her i Stavanger er det mye regn og vind. For min del vil jeg heller ha det enn å ha det så kaldt om vinteren og så varmt om sommeren som det er mange andre steder. Andre opplever været helt annerledes.

Dette er bare noen få eksempler blant utallige på hvordan vår sjel virker. Vi kan sanse de samme tingene. Men vi opplever dem forskjellig. Vår smak og vår personlighet er forskjellig.

Jordisk
1Kor 15:45-49: «… Det første mennesket, Adam, ble til en levende sjel. Den siste Adam ble til en ånd som gir liv. Men det åndelige er ikke det første, men det naturlige (sjeliske), og deretter det åndelige. Det første mennesket var av jorden, jordisk. Det andre mennesket er av himmelen. Som den jordiske var, slik er også de jordiske. Og som den himmelske er, slik skal også de himmelske være. Og likesom vi har båret bildet av den jordiske, så skal vi også bære bildet av den himmelske.» Av 1Mos 2:7 ser vi at det var ved skapelsen, før syndefallet, at Adam ble til «en levende sjel».

Her brukes altså følgende uttrykk om Adam (før fallet): Levende, sjel, av jorden, jordisk. Om Jesus brukes disse uttrykkene: Levendegjørende (1930-oversettelsen), ånd, av himmelen, himmelsk.

Adams sjel var, også før syndefallet, av jorden, jordisk. Han kunne fritt ete av «hvert tre i hagen» (1Mos 2:16). Det betyr, tror jeg, at han stod fritt til å nyte alt det jorden har å tilby. Jorden var den gangen ikke forbannet, og det var ikke noen motsetning mellom å leve et liv i nytelse og å gjøre Guds vilje. «Av jorden, jordisk» må bety nettopp dette: Han søkte det som var på jorden, det som gav jordisk tilfredsstillelse – under Guds velsignelse.

Vi er vel alle mer eller mindre jordiske. Det betyr at vi har vårt sinn vendt mot det som er på jorden, slik at vår glede og sorg er påvirket av det som skjer her. Det er meningen at vårt sinn skal vendes mot himmelen (Kol 3:2). Da blir vi uovervinnelige.

Miste sjelen
En rekke skriftsteder handler om at vi skal miste vår sjel (vårt liv). Og en rekke skriftsteder handler om kors og død over oss selv, vårt kjød og lignende uttrykk. Noen ganger handler disse skriftstedene tydelig om det fysiske livet. Andre ganger handler de tydelig om en daglig død. Noen steder er det ikke helt klart hvilken av de to betydningene som gjelder. Jeg tror at flere skriftsteder handler om begge deler: Den daglige døden, og i forlengelse av det den fysiske døden, kanskje spesielt hvis og når martyriet blir aktuelt. Det er ingen motsetning mellom de to måtene å forstå det på.

Luk 9:23f: «Han sa til alle: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal berge det.»

Studiebibelen kommenterer vers 23 bl. a. slik: «Tilhørerne hadde sikkert sett dødsdømte som bar korset til retterstedet. De visste hva Jesus mente. En som kom gående med et kors, hadde ingen returbillett. Dette betegner den ytterste selvfornektelse.»

Parallellstedet Matt 16:24-26 er bl. a. kommentert slik: «Ordet for «sjel» og «liv» er det samme på gresk, og det har her en meget vid betydning. Det brukes om liv i all eksistens – fra det vegetabilske [planter] til det høyeste intellektuelle liv. I og med kristendommen betegner det også åndelig liv. I vers 25 kan det betegne fysisk liv, mens det i dette vers [26] også er et uttrykk for det høyeste selvliv – sjelen.» Dette er jeg enig i, men jeg tror at vers 25 handler om begge deler, mest selvlivet.

Kjødelige lyster strir mot sjelen
I kommentaren jeg gjengav i forrige avsnitt blir det sagt at sjelen er «det høyeste selvliv». Det ser vi av 1Pet 2:11f: «Mine kjære! Jeg formaner dere som fremmede og utlendinger, at dere avstår fra de kjødelige lyster, som strider mot sjelen.»

De kjødelige lystene kunne vi kalle et «lavere selvliv». Mange kjødelige lyster strir mot sjelen. Selv mange uomvendte mennesker reagerer med avsky mot vold, å «undertrykke en arming» (Ordspr 14:31), løftebrudd, seksuelle perversiteter og andre synder. Kjødets gjerninger, som følger av kjødets lyster, er bl. a. gjengitt i Gal 5:19ff.

Jo mer skadet sjelen er, jo mindre reagerer den på selv grove synder. Og motsatt: Hvordan Jesu uskadde sjel reagerte, finner vi i Matt 5:29f: «Om ditt høyre øye frister deg til fall, da riv det ut og kast det fra deg! For det er bedre for deg at du mister ett av dine lemmer enn at hele ditt legeme blir kastet i helvete. Og om din høyre hånd frister deg til fall, da hogg den av og kast den fra deg! For det er bedre for deg å miste ett av dine lemmer, enn at hele ditt legeme kommer i helvete.» Jeg tror at for Jesus var dette ikke å «sette det spissen». Det var akkurat slik han så det for sin egen del.

Sjel og kjød
Noen ganger deler Bibelen mennesket i tre: Ånd, sjel og legeme. Da blir det motsetninger mellom sjelen og legemet, som vi nettopp så.

Andre ganger deler Bibelen oss bare i ånd og kjød. Et eksempel: Gal 5:17: «For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. De to står hverandre imot, for at dere ikke skal gjøre det dere vil.» Jeg oppfatter dette slik at sjelen i utgangspunktet tilhører «kjødet» (det jordiske). Men så langt man har «mistet» den og fått del i den himmelskes billede, er den kommet inn i Åndens sfære.

Noen ganger deler Bibelen i sjel og legeme (Matt 10:28). Da inkluderer sjel rimeligvis også menneskets ånd.

Andre bilder
Dette med at vi skal dø med Jesus i hverdagen, er et budskap som kommer igjen og igjen i det nye testamentet, på mange forskjellige måter.

Å miste sitt liv (sjel) er ett bilde. Å ta sitt kors opp (det betydde døden) er et annet. Å fornekte seg selv er et tredje. Her er andre bilder på den samme realiteten som skal være i vårt liv:

1Pet 1:22: «Rens da deres sjeler i lydighet mot sannheten til oppriktig broderkjærlighet. …»

Rom 6:5,10: «For er vi blitt forenet med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse.»
2Kor 4:10f.: «Alltid bærer vi med oss Jesu død i vårt legeme, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød.»

1Pet 4:19: «Derfor skal også de som etter Guds vilje må lide, overgi sine sjeler til den trofaste Skaper, idet de gjør det gode.»

Gal 2:20: «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg.»

2Pet 1:4 angår også dette: «…de største og mest dyrebare løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur, etter at dere har flyktet bort fra fordervelsen i verden som kommer av lysten».

Joh 6:38: «For jeg [Jesus] er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg.» Joh 5:30: «..jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg.»

Alle disse bildene beskriver etter min oppfatning den samme realiteten: At vi «mister vår sjel».

Jesu sjel
I det foregående har vi sett flere skriftsteder som setter det at vi gir vårt liv i sammenheng med at Jesus gav sitt liv. Dette sies på en rekke forskjellige måter. (Luk 9:23f, Gal 2:20, 2Kor 4:10, Rom 6:5) 1Joh 3:16: «På det kjenner vi kjærligheten at han satte sitt liv til for oss; også vi er skyldige å sette livet til for brødrene.»

Disse versene handler om at Jesus og vi skal dø på samme måten. Annerledes sagt: Dersom en vet hvordan Jesus døde, vet en noe om hvordan vi skal dø. Men også motsatt vei: Dersom vi vet hvordan Paulus stadig ble overgitt til døden (slik at Jesu liv ble åpenbart i ham, 2Kor 4:11), vet vi noe om hvordan Jesus hver dag tok opp sitt kors og fornektet seg selv. – Naturligvis var det ikke helt likt. Jesus var uten synd, det var ikke Paulus. Men likevel mistet begge sin sjel på samme måten i dagliglivet.

Når det står at Jesus satte sitt liv (sjel) til, tror jeg at dette er på samme måten som med tilsvarende skriftsteder om oss: De handler om hans fysiske død for oss på Golgata, men også om at han daglig «mistet sin sjel». Noen steder ligger hovedvekten på hans fysiske død. Det er ingen motsetning mellom de to forklaringene. Her, som ellers, utfyller de hverandre.

Den veien Jesus gikk, var å gi sin sjel. Hans sjel var ubesmittet av synd. Men den ble «gjort til synd» (2Kor 5:21). Det vil si at for vår skyld måtte han «miste» den, han måtte «dø» for det jordiske, det han etter loven hadde rett til.

I praksis
Om Jesu fotspor (1Pet 2:21) står det i v. 23: «han som ikke skjelte igjen når han blev utskjelt, ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig». Dette gjaldt selvsagt først og fremst på korset og i timene før. Men det er ingen grunn til å tro at det ikke gjaldt i Nasaret også. Og det er først og fremst hans liv før Golgata vi kan etterfølge.

I 1Pet 4:18 står det at den rettferdige vanskelig blir frelst. Det tror jeg handler om den «videre frelse», den vi skal «arbeide på» (Fil 2:12). Og så vers 19: «Derfor skal også de som etter Guds vilje må lide, overgi sine sjeler til den trofaste Skaper, idet de gjør det gode.» I slike situasjoner kan en føle motløshet, skuffelse, usikkerhet, frykt osv. Dette ligger i sjelen, men den skal vi overgi til skaperen med alle sine følelser. Da blir det et nytt liv, en ny sjel, med himmelske følelser. Da går vi i hans fotspor som var saktmodig og ydmyk av hjertet (Matt 11:29). Og da blir byrden lett (v. 30).

Tenk om for eksempel alle som har funnet å måtte bryte med en forsamling kunne ta det slik. Sjelen ser det jordiske: «Han har sagt det, hun har gjort det, det var urettferdig, er det mening i slikt, og han som er eldstebror, og vi som var så gode venner, …» Vi skal dø fra alt dette.

Også i hjemmet, på arbeidsplassen, i nabolaget osv. finnes det mennesker som påfører oss lidelse. Da skal vi ha blikket festet på ham som ikke brydde seg om vanæren (Heb 12:2). Det betydde ingenting for ham.

Det er godt og viktig ikke å ha imot noen. Men dette er bare å fornekte «det lavere selvliv», kjødets lyster. Jesu fotspor ligger i å uttømme sjelen. Da slutter jeg å bry meg, for jeg har overlatt det til Gud. Det skjer en død, og så kommer jeg inn i hvilen (Heb 4), og beholder gleden.

Heb 10:34: «.. dere fant dere med glede i at deres eiendeler ble røvet fra dere, for dere visste at dere hadde en bedre eiendom, som varer ved.» Tar vi det slik, blir sjelen revet løs fra jorden, vi mister den. Og så finner vi sjelen igjen, med et høyere og himmelsk liv. Vi mister vårt jordiske liv, og finner det himmelske. Da kommer en glede som ikke har sammenheng med de ytre forhold. Dette er veien i Jesu fotspor.

I kirkehistorien har dette noen ganger vært kalt at «den menneskelige og den guddommelige naturen blir forent».

I Bergprekenen legger Jesus fram noe av sitt eget liv. Her kan vi tydelig se hvordan sjelen ble brakt i døden, hvordan det jordiske ble erstattet med det himmelske:

Matt 5:11f: «Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere, og lyver allslags ondt på dere for min skyld. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik forfulgte de profetene før dere.»

Her og i resten av Bergprekenen er det mye å lære. Når vi får del i noe av dette, da har vi del i noe av Jesu død og Jesu liv.

Når vi mister vårt (jordiske) liv, får vi del i det himmelske (guddommelige). Dette er veien i Jesu fotspor, vi kan bære (mer av) den himmelskes billede (1Kor 15:49). Da blir vår sjel (mer) himmelsk (1Kor 15:48f).

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s