Home

Av Andrew Murray.

Den som vil være den første blant dere, skal være de andres trell (Matt.20,27)

Likesom ydmykhet er det innerste i Jesu liv, er den også kjernen i hans lære. Det første han sier i bergprekenen, er: «Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres… Salige er de saktmodige, for de skal arve jorden» (Matt.5,3-5). Det er den smale inngang til riket, men vid nok for den fattige, som intet eier i seg selv, og for den saktmodige, som intet krever for seg selv. Himlenes og jordens velsignelser er beredt for den ydmyke og saktmodige, for både for det himmelske og det jordiske liv er ydmykhet hemmeligheten ved all velsignelse.

«Lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler» (Matt.11,29). Jesus tilbyr seg selv som lærer og eksempel for sine disipler, og venter av dem at de skal bli ydmyke, slik som han er ydmyk. Han stilte et barn iblant dem og sa: «Den som er den minste iblant dere alle, han er stor!» (Luk.9,48). Den høyeste herlighet fra himmelen, den sanne guddommelige karakter, den ypperste frukt av nåden, er: Ydmykhet.

«Den som vil være den første blant dere, skal være de andres trell, likesom Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene» (Matt.20,27-28). Ydmykhet er den eneste vei som fører til æresplassene i Guds rike. De saktmodige skal sitte nær Gud, og den ydmyke vinner ære av ham.

«For den som opphøyer seg selv, skal fornedres. Men den som fornedrer seg selv, skal opphøyes» (Luk.18,14). Tilbedelse i Guds tempel er forgjeves, hvis et menneske ikke er fylt av dyp, sann ydmykhet overfor Gud og mennesker. Men mange likner mer fariseeren enn tolleren.

Etter at Jesus hadde vasket disiplenes føtter, sa han: «Når da jeg, som er Herre og Mester, har vasket deres føtter, så skylder også dere å vaske hverandres føtter» (Joh.13,14). Her har han gitt et eksempel og en befaling som vi må følge i lydighet og hengivenhet, for ydmykhet er den første og dypeste følelse i disippelforholdet.

Ved den siste nattverd måtte Jesus igjen innprente dem nødvendigheten av ydmykhet. «Den største (eldste) blant dere skal være som den yngste, og lederen skal være som tjeneren. … Men jeg er som en tjener blant dere» (Luk.22,26-27). Den sti som Jesus vandret på og som han åpnet for oss, den kraft og Ånd som han gjennomførte vår frelse i, og som han frelste oss til, er den ydmykhet som gjør oss til tjener for alle.

O, hvor lite dette er forkynt, og hvor lite det er levet! Og i hvor liten grad er mangelen av dette erkjent og bekjent! Hvor få det er som har nådd til likhet med Jesus i hans ydmykhet! Hvor det er få som har tenkt på å gjøre hans ydmykhet til et bestemt mål for deres streben og et stadig ønske i deres bønn! Hvor lite har ikke verden sett av denne ydmykhet, og hvor lite er den ikke levet ut – selv av Guds menighet!

Vi er frelste for å tjene! Det er noen av Kristi disipler som har funnet gleden i å tjene, og i hvem ordet «tjener» er blitt forherliget. De har overgitt seg selv som tjenere, treller for Gud, og har opplevd at tjenesten hos ham er den største frihet – frihet fra synden og selvet. De er oppfylte av ønsket om å vinne hans velbehag og er nidkjære for hans rikes fremgang og ære. Da de er Guds tjenere, er de også menneskers tjenere, og de finner at denne tjeneste er dem selv til stor velsignelse. De erfarer at Jesu sinn, skapningens herlighet, himmelens glede, består i å være et intet for Gud og med glede bøye seg for den ydmykelse å tjene dem som sårer og krenker.

Jesus kaller oss til å følge ham i dette ydmyke tjenersinn, for det er sann helliggjørelse, og kun gjennom det går veien til et høyere liv. Nedover, stadig nedover! Det var hans svar til disiplene, det var hans lære, hans eksempel. For dem som bad ham om den øverste plass ved hans høyre og venstre side, ble selvfornedrelsen veien til opphøyelse. Ingen stilling ble for ringe for dem, ingen krenkelse for smertelig, intet arbeide for simpelt eller trettende. De var i følge og samfunn med ham som sa: «Jeg er som en tjener blant dere.»

Be ikke om opphøyelse. Det er Guds sak. Men be om nåde til å lære å fornedre deg selv og bli Guds og menneskers tjener. For likesom vannet først fyller de laveste steder, vil Guds nåde og herlighet først oppsøke og fylde den ydmyke, og dag etter dag vil Jesu liv og lære åpenbare sin kraft i vårt liv, og vise at det er guddommelig å ydmyke seg og bli alles tjener, at selvfornedrelse er Guds rikes adelsmerke, den himmelske fyrstes sinnelag. Ydmykhet er veien til opphøyelse i Kristi stadige nærhet.

 Hva Jesus lærer, det gir han, og hva han er, det meddeler han. Som den ydmyke saktmodige vil han komme tilbake og ta bolig i det lengselsfulle hjerte som begjærer å fylles med hans velsignede, ydmyke tjenersinn.

Andrew Murray
 (Fra dansk, boken «Ydmykhet»)
 Innsendt av Jens Schytt

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s