Home

Av Rolf Myrland.

«For jeg er nidkjær for dere med Guds nidkjærhet. Jeg har jo trolovet dere med én mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus. Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene (enfoldige) troskap mot Kristus»
(2.Kor.11,2-3).

Denne frykt drev Paulus i hans arbeid. Den drev ham når han i tre år, natt og dag, med tårer formante hver enkelt av de troende i Efesus. Den drev ham i ære og vanære, med ondt rykte og godt rykte. Den drev ham når han skrev hans brever. Derfor inneholder de en mengde formaninger.

Mange ønsker en overfladisk forkynnelse. Minst mulig formaning, minst mulig «krav», minst mulig av den nye pakts herlige bud og lover. I stedet vil de ha lovsang, tegn og under, talegaver og mer og mindre storslagne visjoner og prosjekter.

Den enkle og rene troskap mot Kristus var det apostlene arbeidet for å få fram for to tusen år siden. Vi trenger ikke noe nytt nå. Med hjertets opplyste øyne får vi se den sanne herlighet i det å likedannes med Kristi bilde, i at det nye menneske kommer i stedet for det gamle slik at det i prøvens øyeblikk framkommer dyd og Åndens frukt, i stedet for kjød og egoisme.

Fremdeles trenger vi å oppglødes til kjærlighet og gode gjerninger. Vi trenger ennå formaning til å fly fordervelsen i verden som kommer av lysten, til ikke å elske verden og de ting som er i verden. Fortsatt trenger vi formaning til sannhet, rettferdighet, mildhet, barmhjertighet, godhet, saktmodighet, takknemlighet, renhet og hellighet. Fortsatt trenger vi formaning til å være brennende i ånden og tjene Herren med iver, å gjøre det vi gjør av hjertet som for Herren, og ikke for mennesker. Fortsatt trenger vi formaning til å vise omsorg – og mest mot troens egne folk, til å omgås dem som er utenfor med visdom, til å formane hverandre og til å ta imot formaning, til å stride for den tro som en gang ble overgitt de hellige. Fortsatt trenger vi formaning til ikke å synes å bli liggende etter, til ikke å tape motet, til å holde ut inntil enden, til å søke det der oppe, til å vente med tålmod på Jesu gjenkomst, til å gjøre oss rede og våke hver tid og stund. Fortsatt er alt Guds ord like nødvendig som rettesnor for tanke, tro og liv, for virksomhet og forkynnelse.

Vi trenger stadig å påminnes om alle formaningene i skriften, den nye pakts lover og bud som Gud skriver i hjertet der han får virke ved sin Ånd. I budet ligger også kraften til å vandre etter det. Ved Ordet vekkes trangen til et liv i lydighet. Blir Ordet borte, blir lydigheten borte. Skal vi bevares i den enkle og rene troskap mot Kristus, må Jesu og apostlenes ord forkynnes klart og rent, i de minste detaljer, så det får trenge inn i hjertetdypet og avsløre hjertets tanker og råd og kløve sjel og ånd. Ved troskap mot Åndens ledelse renses vi fra all gammel surdeig, fra alt som tynger og synden som henger så fast ved oss.

Paulus fryktet for at tankene skulle forderves hos korinterne. Jeg tror mange kjenner det fordervelsens gufs som herjer innen kristenheten også i vårt land. Folkemeningen settes i stedet for Guds klare ord. Virkelig ekte, gammeldags, bibelsk kristendom er nærmest blitt fremmed for svært mange. Heldigvis er det lyspunkter, mennesker som kjemper for sannheten på forskjellige måter og i forskjellige sammenhenger. Vår tid trenger mange slike! Hvor herlig når Guds ord forkynnes klart og virker at man ser sin nød, og med sorg og gråt ser sitt behov for mer hellighet, mer av Guds Ånd, mer av Guds ords lys! (Jak.4,8-10) Da kommer ekte lovsang og takk til Gud.

Første gang publisert i nr. 1/2000.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s