Home

Av Rolf Myrland.

Bibelen taler flere steder om underordnelse. Det er nyttig å peke på hva dette egentlig er. Noen forveksler underordnelse med underkastelse – men det ene er Gud velbehagelig, det annet er stikk imot Guds vilje.

Bibelen formaner kvinner til å underordne seg sine menn (1.Kor. 14,34; Ef.5,22-24). Vi skal alle underordne oss under hverandre i Kristi frykt (Ef.5,21) og under landets myndigheter (Tit.3,1) og yngre skal underordne seg under eldre (1.Pet.5,5). Bibelsk underordnelse er drevet av fri vilje og personlig overbevisning og kjærlighet – uten å være under tvang, press eller trusler. Det er ikke forenet med at noen skal utnytte andres underordnelse til å herske, bruke makt eller oppnå vinning.

Summen av Guds ord gir den rette balanse og vektlegging i alle sammenhenger. «Dere er dypt kjøpt, bli ikke menneskers treller!» (1.Kor.7,23). Vi har, som kristne og frelste, kun en Herre og Hersker: Jesus Kristus (Judas v.4). Det er bare i den grad vi kan vandre i hans vilje, at vi kan og bør underordne oss hverandre (Ap.gj.5,29). Sann ydmykhet akter de andre høyere enn seg selv så vi av kjærlighet søker vår nestes beste og gjerne vil være dem til behag. Men kommer det for eksempel krav om partiskhet eller fiendskap mot noen, vil Ånden drive oss til å forbli i den kjærligheten som aldri faller bort – selv om vi da skulle falle i unåde hos mennesker som krever underkastelse.

Det er galt om noen begynner å kreve av andre at de skal underordne seg. Det er å herske. De som er eldste får en meget viktig og nyttig formaning av Peter: De skal vokte hjorden og ha tilsyn med den av et frivillig hjerte, og ikke for å oppnå ussel vinning (ære, penger, makt) – «heller ikke som herskere over menighetene som er betrodd dere, men slik at dere blir forbilder for hjorden». De skal ikke være selvgode, men vise seg som forbilder i mildhet og være fulle av barmhjertighet og gode frukter.

På denne måten gjør de seg skikket til tjeneste som eldste. Ikke som vaktbikkjer og diktatorer – men et tilsyn i broderkjærlighet, barmhjertighet, langmodghet og visdom. Herrer formanes til ikke å bruke trusler (Ef.6,9). Dette ligger nær til når man får en posisjon og vil ha sin vilje og mening gjennom. Da er man menneskelig og bruker kjødelige stridsvåpen. Det er ekstra ille hvis dette skjer i kamp for ussel vinning. Men det kan også hende midt i at man av sin «omsorg» vil rette inn og komme noen til hjelp.

I stedet har vi denne formaning: «Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all langmodighet og lære (2.Tim.4,1-2). Da vokter man seg vel for å gjøre noen urett eller gå dem for nær, legge dem under press, gi dem opp eller bebreide. I tide og utide er man rede til, med all langmodighet og undervisning å veilede ut fra Guds ord, og alltid med den hensikt å hjelpe den andre fram til personlig overbevisning, så vedkommende hele tiden kan leve etter sin samvittighet etter som han selv har tro til. «Men den som tviler, er dømt dersom han eter, fordi han ikke gjør det i tro. Alt som ikke er av tro, er synd» (Rom. 14,23). Dette viser hvor viktig er det at man ikke hersker, truer eller presser. Da leder man hjorden ut i synd. Man tar overhyrdens plass, i stedet for å være hans tjener. Her var Paulus i frykt: «Ikke så at vi er herrer over deres tro, men vi er medarbeidere på deres glede. For dere står faste i troen» (2.Kor.1,24).

Det fullkomne er at vi underkaster oss under den ene sanne Gud, og underordner oss under hverandre i Kristi frykt – så hver enkelt drives av Ånden og følger sin overbevisning og tro. Da kan man være som lemmer på Kristi legeme, med Ham som hode. «En skal lyde Gud mer enn mennesker!» (Ap.gj.5,29) Hva gjør man hvis noen vanskelig kan forenes i forståelse av Guds vilje eller noen vil herske? Abraham ga et eksempel «Drar du til høyre, så drar jeg til venstre». Vi ser også Abrahams sinnelag, han ba for Lot og byen han bodde i. Hans kjærlighet var bevart – til tross for at de var kommet på avstand fra hverandre. Slik kan man ta det hvis det er vanskelig å bevare freden. Men når alle har Kristi sinnelag og hans kjærlighet, den som tåler alt, vil det være lett å holde ut med hverandre, tåle og tilgi hverandre og bære hverandres skrøpeligheter – og holde ved med å dele Guds ord og formane hverandre, med all langmodighet og lære – med Jesus som eneste hersker og herre (Matt.20,25-28). Når man slik jager etter fred med alle, og forblir sannheten tro, i kjærlighet, da får man del i helliggjørelse. Da oppstår Åndens enhet og sant broderskap.

Første gang publisert i nr. 2/2001.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s