Home

Av Erling Ekholt.

I Jakob 4, 9 formanes det til å sørge og gråte. Men hvem er det som får denne formaningen? Jo, de som det står om i v. 8: «Gjør hendene rene, dere syndere, og rens hjertene, dere tvesinnede!» Det er til dem Jakob gir formaningen: «[Kjenn eders nød…] Klag og sørg og gråt! La latteren vendes til sorg, og gleden til bedrøvelse!»

Men hva skal den gjøre som ikke har et delt hjerte, men det ene sinn, Jesu sinn? Han/hun skal glede seg, atter og alltid (Fil.4,4; 1.Tess. 5,16), takkesang og lovsang skal høres fra deres munn, også i menighetssammenheng. En ung broder ble en gang nedstemt, mistet nesten motet ved å høre de eldre brødre tale sørgmodig om hvor lite de hadde utrettet og om hvor kort de hadde kommet på den nye og levende vei. (Kan det gjemme seg noe krenket stolthet i slikt?) Ikke sjelden hører man eldre brødre og søstre vitne slik etter 40, 50, 60 års trofast og helhjertet liv med Gud. Er det rosverdig? Nei! Selv om det er dette de føler ved å ransake seg selv. Egentlig virker det nedbrytende i stedet for oppmuntrende, især på barn og ungdom som med rette kan fristes til å tenke slik: «Skal jeg virkelig holde på så lenge før det blir glede i mitt liv?»

I Bibelordboken finner vi mange formaninger fra N. T. til å glede og fryde seg storlig, overstrømmende, ja, med fullkommen glede. Sorg over seg selv passer meget godt innfor Gud i enerom og er også meget godt og tekkelig i Guds øyne. Forkynnelsen har lett for å betone dette med nød, sorg og bedrøvelse, slik at det kan overskygge formaningene til å glede og fryde seg i Herren. Ser vi kanskje altfor lite hvilken grunn vi har til å glede oss?

Hva vil du si om denne bestemte påstand: «Den som har gjort mest i Guds rike vil alltid føle at han har gjort for lite, og den som har kommet lengst at han har kommet kort!» (Det kan man gjøre opp med seg selv én gang for alle.)

Og hva vil du si om denne like bestemte påstand: «De har alltid veldig god grunn til å glede seg. Ja, med fullkommen glede, over det Gud hittil har gjort for dem, i dem og ved dem, selv om de mener at i og ved dem er det lite». Denne glede er til velbehag for Gud.

Det står i en sang: «Det sømmer seg for Herrens dyrekjøpte, Det sømmer seg fra rettferds menighet La lyde takk av hele Åndens fylde, Av sjelens kraft og hjertets kjærlighet. Lover Gud! Lover Gud!»

Når mange udelte sinn og hjerter lar slikt lyde på møter og sam-menkomster, da virker det meget til oppmuntring, oppglødning og oppbyggelse. Ja, måtte det bli meget av denslags!

Første gang publisert i nr. 1/2001.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s