Home

Av Dinah Schytt.

«Han er avglansen av hans herlighet og avbildet av hans vesen, og han bærer alle ting ved sin krafts ord. Etter at han hadde fullført renselsen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye» (Hebr.1,3).

Disse ord om Jesus har vakt en lengsel i mitt hjerte – at også jeg må få del i «avglansen av hans herlighet og avbildet av hans vesen». I Joh. 14, 9 sier Jesus til sin disippel, Filip: «Så lang tid har jeg vært hos dere, og du kjenner meg ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen?» Ja, hvordan kunne Filip, en disippel, spørre slik, når Jesus var avglansen av Faderens herlighet og avbilledet av hans vesen? Hadde han ikke sett dette hos Jesus i samværet med ham?

Jeg er så takknemlig for at jeg, ved Guds nåde og Den Hellige Ånds hjelp ikke behøver å være uvitende om Kristi herlighet, men at jeg i samværet med ham kan bli mer og mer opplyst og våken for de mangfoldige og fine sider ved hans vesen. En av dem er i den siste tid blitt meget levende for meg. Det er evnen til å skjule og bære men-neskenes synd, feil og mangler.

Peter skriver: «Framfor alt, ha inderlig kjærlighet til hverandre, for kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder» (1.Pet.4,8). (Ordspr. 10,12: alle overtredelser). Dette er noe helt annet enn den tilbøyelig-het jeg har funnet i mitt kjød. Det kan nemlig finne tilfredsstillelse i å tale om andres synder! Tenk, hvor dårlig og trist, hvor nedbrytende! Men slik er kjødets vesen! Det er en veldig sorg å konstatere at en bærer rundt på slike ting – men hvor godt at vi i samværet med Jesus kan bli opplyst og vekket for det guddommelige liv!

På dette området har Gud dratt meg mer inn i bønn, i bønn for dem jeg ser synde eller kanskje etter min oppfatning tar tingene galt. Det letteste er å tale om andres synd, hvorfor de gjør slik og slik. Men var det dette Jesus gjorde for meg, da han så min synd? Var det hans vesen og herlighet? Nei, det var helt motsatt!! Det har grepet mitt hjerte å tenke på dette. Jesus kunne jo ha blitt i himmelen, hos Faderen. De to hadde jo nok kunnet samtale om menneskenes elendighet, da intet er skjult for deres øyne (Hebr.4,13). Men det gjorde de ikke! Derimot besluttet Gud at Sønnen skulle gi livet til soning for vår synd, til helliggjørelse og forløsning (1.Kor.1,30).

Det er det vi må gjøre når vi ser hverandres synd og mangel! Vi må gi livet vårt!! Gi det i forbønnens tjeneste! Å, det er en lengsel i mitt hjerte etter dette. Det finnes en så usigelig glede og velsignelse ved slik å kunne legge den enkelte søster og bror fram for Gud i stillhet! Ikke tale om dem så deres synd blir kjent vidt omkring; men skjule, skjule dem i all kjærlighet. Gud gi meg nåde, at dette karaktertrekk i Jesu vesen må komme mer og mer tydelig og fullkomment fram i meg! Ja, Herren gi oss alle nåde, i samværet med Jesus, å vokse i erkjennelse av ham og på denne måte bli til stor velsignelse – slik at vi ikke gjør noen ondt, men kan være med på å nære det evige livet hos hverandre.

Første gang publisert i nr. 1/2001.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s