Home

Av David Lindberg.

Lukas 24, 6.

Ja, det var dette mektige og forløsende budskap som kvinnene fikk, da de kom til Jesu grav for å salve hans legeme. Vi leser i Luk. 24 hvordan uvissheten og sorgen, ja, tvil og vantro, rådet blant Jesu venner og hans disipler etter hans død.

Og nå stod altså kvinnene rådville og forferdet ved Jesu tomme grav. De fant ham ikke! Da kom dette, for dem, underlige spørsmål og veldige svar fra de Guds menn som plutselig stod hos dem: «Hvorfor søker I den levende blant de døde? Han er ikke her, han er opp-standen (v.5-6).

De skulle ha visst dette, etter alt det Jesus hadde talt mens han var hos dem, men det hadde de helt glemt! Nå ble de minnet om dette, og da kom de hans ord i hu! (v.8). De forstod nå at de søkte etter Jesus på feil sted, for han var ikke blant de døde, men de levende.

Også idag kan det søkes på feil sted, og det samme budskap lyder: «Han er ikke her, han er oppstanden!» Det kan være brødre og søstre som står oppe i store prøver og det kan ligge nære til å tenke: «Nå har de en tung og vanskelig tid osv.!» Så kommer det da noen, velmenende og med sorgfull ansikter, «til graven» for å «salve den døde». Men han er jo ikke der, han er oppstanden! Han er oppvakt med Kristus, og satt i det himmelske! (Ef.2,6). De søker etter en død, men finner et menneske som sprudler av liv og helse. Ja, som «jubler på sitt leie mer enn noe menn´ske vet». Og så undrer menneskene seg!

Hvorfor undrer de seg? Jo, for de har ikke trodd på de ord som før var talt i tro. «Undre dere ikke over den ild som kommer over dere til prøvelse, som om det var noe merkelig som hendte dere!» (1.Pet.4,12). Nei, for det menneske som har en levende tro på livets ord er det ikke underlig, men et svar fra Gud som åpner «himmelens sluser, og sender strømmer av levende vann» (Joh.7,38).

De ventet å finne en som var tung og trist, men finner et menneske som stråler av lykke og glede over det verket Herren har gjort! «Hva er dette for en tale som dere fører med hverandre på veien?» sa Jesus til de som gikk sammen med ham, men likevel ikke kjente ham. Stille stod de der, med sorgfulle åsyn! (Luk.24,16-17). Tvil og vantro hadde makten over dem, så øynene ble holdt igjen.

Også idag kan vi spørre: «Hvilken tale fører vi med hverandre på veien, i hjemmet, eller i menigheten?» Er det troens tale? «Hvorfor er dere forferdet? Hvorfor stiger tvilende tanker opp i deres hjerter?», sa Jesus! (v.38).

Må alle mørke, tvilende «gravtanker» være langt borte! Ja, la oss følge Jesu formaning og «bli i byen», i de forhold som Gud har satt oss i, inntil vi blir ikledd kraften fra det høye, og vente der i troskap, på Herrens time! Da kommer kraften og strømmer av levende vann. Ja, det vil merkes og kjennes i våre omgivelser at en som før var blant «de døde» i motløshetens og bitterhetens «grav», ikke er der lenger, men er virkelig «oppstanden» i de levendes land! Og vi kan synge med i denne velsignede sang: «Se, til fred ble meg det bitre, ja det bitre. I kjærlighet drog du min sjel opp fra tilintetgjørelsens grav!» (Es.38,17).

Første gang publisert i nr. 1/2002.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s