Home

Av S. L. Brengle.

Ved hissighet, ved vrede, ved baktalelse og smålig ondskap, ved uvennlighet, hårdhjertethet og en utilgivende ånd bedrøver vi den Hellige Ånd. Kort sagt: Ved ikke å vandre gjennom verden som i vår Fars hus og blant våre naboer og venner som blant hans kjære barn – ved ikke å vise inderlig kjærlighet mot hverandre og vennlig oppofrelse – bedrøver vi ham. Og dette er ikke en sak av ringe betydning. Den kan få så sørgelig bitre følger.

Det er en bitter, grusom og ofte uopprettelig feil å omgås lettsindig med et verdifullt jordisk vennskapsforhold. Hvor meget mere når forholdet er av himmelsk natur – når vennen er vår Herre og Frelser, vår Skaper og Gjenløser, vår Hersker og Dommer, vår Lærer, Veileder og Gud? Når vi viser ringeakt mot en venns ønske, særlig når alle hans ønsker er i fullkommen overensstemmelse med og dikterte av hensynet til vårt beste, i dypeste forstand, kan vi – ikke gjøre vår venn fremmed for oss, men vi kan gjøre oss selv fremmede overfor vår venn. Våre hjerter blir kolde mot ham, ennskjønt hans hjerte er bristeferdig av lengsel etter oss.

Jo mere Saul forfulgte David, desto mere hatet han David. En slik fjernelse i sinnet kan litt etter litt lede til enda større synd, til en påfallende hjerteråhet, til tvil, til vantro, frafall og fornektelse av Herren.
 Middelet mot alt dette er et rent hjerte, fullt av mild og saktmodig, selvforglemmende, offervillig kjærlighet. Da skal vi være «Guds efterfølgere som hans elskede barn»; da skal vi «vandre i kjærlighet, likesom Kristus elsket oss og gav selv selv for oss.»

Men der er en brøde til, den å utslukke Ånden, som må bære skylden for det mørke og den livløshet som forholdsvis mange av Guds barn er kommet ut i.

Apostelen sier i 1. Tim. 5, 16 – 19: «Vær alltid glade! Bed uavlatelig, takk for alt! for dette er Guds vilje i Kristus Jesus til eder. Utslukk ikke Ånden!»

Når vil dog Guds kjære barn lære at Jesu religion angår også livets småting, og at det er de små rever som forderver vingården? Lærer ikke apostelen her at det er ikke ved noen fortvilet eller avskyelig gjerning at vi utslukker Ånden, men simpelthen ved å forsømme å glede oss og bede og frembære takksigelse i alle ting?

– – – Vi ser av dette at kristne må ta seg i akt og våke og bede og vandre varlig med Herren i glad lydighet og barnlig tro, om de vil unngå det mørke og den åndelige tørke som er resultat av å bedrøve og utslukke Ånden.

Fra «Den Hellige Ånd», S. L. Brengle.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s